Glede over den første snøen

 

Så deilig å våkne til litt snø i dag i grålysningen. Så ble det en glad morgen for første gang på lang tid, tross gråværet.

 

Litt snø på mose

 

Da jeg var liten var det å våkne til den første snøen noe av det største for meg. På nivå med julaften, minst! Særlig om det hadde snødd hele natta og alt var hvitt om morgenen. Det snør! Det snør! Jubel og glede! Det var gleden over å kunne ut og leke i snøen. Ake, lage snøballer, rulle rundt, bygge snømann og andre ting…

 

Men det var også noe mer, noe mer som fikk fram den vidunderlige gleden lang inn i sjelen. Ja, det var sjelen som gledet seg, som i dag da jeg så ut før jeg kom meg ut av senga. Bittelitt hvitt, ikke heldekkende, men dog hvitt! Nok for stor fryd i hjertet! Det er som en ny tid har begynt, så vidt startet. Det er gleden over forandring, når livet har føltes stille. For stillstand skaper ikke lykke, gjør det?

 

Sjelen som bor i meg elsker bevegelse og forandring, det er ikke naturlig for den å være stille lenge. En gang under en meditasjonsøvelse der vi skulle løfte oss selv opp i sjelen og kjenne friheten og danse med englevingene, og så komme tilbake til kroppen igjen og ta med sjelens lys inn – da var det som sjelen, eller engelen, beveget seg i spiral, snurret rundt og rundt hele tiden, og for å komme inn måtte den slå sammen vingene og trekke seg sammen, men den spant hele veien tilbake inn i kroppen.

 

Kanskje spinner den hele tiden der inne, eller kanskje blir den holdt fast om vi ikke tar hensyn til den og ikke lar den synes og skinne gjennom,og følge sitt kall. Kanskje går man fast i et spor i livet, et spor som ikke gir glede. Om sporet er lite eller stort, kort eller langvarig, så gjør det kanskje at sjelen der inne ikke får beveget seg, fordi sporet ikke spinner i samme retning som sjelen, men motsatt vei. Og da blir det trangere og trangere, og ting føles stadig tyngre, og til slutt så stopper alt opp. Spiralbevegelsen til sjelen bremses mer og mer, som en skrue som til slutt holdes fast av en mutter. Det er begrenset hvor lenge man kan skru, spinne da.

 

Første snø på blader

 

Men, så kan det skje noe, sånn som den første snøen en tidlig morgen. Da er det som om mutteren løsner grepet og sjelen igjen får lov til å snurre, bevege seg. Da spinner man igjen samme vei som sjelens bevegelse, og livet føles lettere igjen. Og man kan igjen skape noe vakkert. Ja, når den gleden kommer fram i en har man allerede skapt skjønnhet, bare ved å la gleden komme. Det er skjønnhet som stråler ut gjennom øynene, smilet, følelsen. Gode tanker. Du har skapt noe vakkert! Så enkelt som bare det.

 

Herlig er det å stå opp på en slik dag, spent på hva dagen vil bringe. Og plutselig legger jeg merke til noe av det vakre som jeg ikke så i går.

 

Og alt dette kom av noe så enkelt som litt snø en tidlig morgen. Noe som jeg ikke hadde kontroll over, og som bare kom av seg selv, sånn helt plutselig.

 

En siste rose i første snø

 

Ikke alle elsker snø, men alle har noe som gir slik enkel glede, ikke sant? Hva gir deg den enkle gleden som bare er der helt uventet, og helt av seg selv?

Likte du innlegget?
Facebook
Facebook
Google+
Google+
http://bilderfrahjertet.com/glede-over-den-forste-snoen
Pinterest
Pinterest
Følg via epost
RSS
Twitter
Bloglovin

Legg igjen en kommentar