Skogbunn

 

Hvem bor der langt nede på skogbunnen, tro? Hvem vandrer under søte små bregneblader og regnvåt gjøkesyre?

 

Skogssti etter regn Sætre juli 2016-25-10

 

Skogssti etter regn Sætre juli 2016-24-9

 

Skogssti etter regn Sætre juli 2016-26-11

Hvem pusler rund bittesmå sopp av ulikt slag? Hvem søker ly under små hatter når digre regndråper hamrer ned fra sorte tordenskyer på himmelen?

 

Skogssti etter regn Sætre juli 2016-30-14

 

Skogssti etter regn Sætre juli 2016-29-13

 

De store grantrærne beskytter godt, så det verste slagregnet slipper de. Men likevel, fallet fra grenene er høyt.

 

Skogssti etter regn Sætre juli 2016-37-15

 

Kanskje søker de ly under en rot eller i en liten hule ved foten av et gammelt tre.

 

Skogssti etter regn Sætre juli 2016-54-21

 

Hvem bor her på denne vidunderlige skogbunnen, hvem er de?

 

Skogssti etter regn Sætre juli 2016-19-6

 

Er det de som steller og stuller med de søte små vekster kanskje, så de holder seg friske og sterke, tross alle som tråkker og sykler rundt i skogen. Skjønne vesener må det være, som bor i slik en vidunderlig liten miniatyrskog ved foten av de store grantrærne.

 

Skogssti etter regn Sætre juli 2016-47-17

 

Skogssti etter regn Sætre juli 2016-56-23

 

Skogssti etter regn Sætre juli 2016-20-7

 

Skogssti etter regn Sætre juli 2016-63-24

 

<a href=»https://www.bloglovin.com/blog/7179617/?claim=ac6ppa7yecf»>Follow my blog with Bloglovin</a>

Friskt vårregn

 

Nå kom plutselig sommeren, men for bare litt siden var det fortsatt vår og regn. Mange synes det er deprimerende med tungt skydekke, tåke og regn. Jeg er glad i regn og tåke jeg. Særlig på en mild vårdag. På sånne dager er det så forfriskende ute.

 

For litt siden tok jeg min første skogstur siden påske! Mange fine soldager har det vært i mai, men først på en regndag fikk jeg virkelig lyst og inspirasjon til å gå ut og kjenne på naturen. Jeg liker meg nesten bedre ute på fototur når det regner. Bildene kan bli mer spennende da. Man kan se andre ting enn når sola skinner fra en knall blå himmel. Lyset er mykere og mer sart. Og naturen koser seg.

 

Vårskog i regn-82-3

 

Naturen er glad i regnet, det er jeg sikker på. Kanskje er det derfor det er så godt å gå ut i skogen på sånne dager fordi man kan kjenne at naturen fryder seg. Både planter og dyr vil jeg tro. Det var jo tørt så lenge.

 

 

Hva er vel deprimerende med litt regn. Så vakker og mystisk ser naturen ut med lave skyer på en vindstille regndag. Hvilken glede for øynene er det vel ikke med dråper på bladene og de nye granskuddene som lyser opp langs stien. Luften så fuktig og ren, så etterlengtet etter en lang tørkeperiode.

 

Vårskog i regn-120-13

 

Vårskog i regn-119-12

 

Det er en type regn som nesten ikke høres. Det faller mykt og stille til bakken. Triller kjærtegnende over bladene og blomstene, og synker langsomt ned i jorda. Det er den typen regn som gir god fukt gjennom jordlagene, som ikke renner av og lager flombekker og dammer overalt.

 

Det er den typen regn som jorda trenger når det har blitt skikkelig tørt. Det er det regnet som gir best fuktighet når det får holde på lenge nok. Naturen elsker det, og derfor gjør også jeg det.

 

Vårskog i regn-153-2-3

 

Ingenting er deprimerende med sånt forfriskende regn. Så lett. Stille. Nærende.

Hva om du går ut og lar deg fukte av naturens myke vennlige regn i stedet for å sitte inne. Hvem vet, kanskje er det myke regnet ikke bare for trærne, naturen. Kanskje er det like mye for oss mennesker, for å fukte vårt eget indre tørke og stivhet i både kropp og følelser. Hvorfor ikke?

Våre fysiske legemer er like fullt skapt av jord som naturen. Så gå ut og ta imot det regnet som forsiktig men likevel kraftfullt trenger gjennom, fukter og myker opp. Helt inn til de gamle uttørkede lag, sånn at du kan næres og vokse slik det er meningen at du skal.

Du kan strekke deg, bre deg ut. Reise deg, slik som disse verdige bregnene. Så stolte og staselige, og samtidig myke og bevegelige.

 

Vårskog i regn-137-1-3

Vår og fornyelse av bloggdesignet

Våren inspirerer til opprydding og fornyelse. Jeg kjenner det er tid for et nytt bloggdesign. En proff er jeg ikke, så bloggen vil fortsatt endres i utseende og se litt rar ut innimellom, etter hvert som jeg prøver ut nye løsninger. Sånt arbeid er ikke akkurat lett når man må finne ut av alt sammen selv og prøve seg fram, og det krever sin tålmodighet.

Enn så lenge, en vårlig hilsen fra Holtnesdalen på Hurum, hvor det blomstrer millioner av hvitveis akkurat nå.

 

untitled-158-3

 

 

untitled-173-5

Magi i veikanten

 

Mildvær har det vært lenge, men for noen dager siden var det litt frost og plutselig var alt pyntet med hvitt, glitrende rim.

 

IMG_6191-1

 

Var det juleenglene som banket på tro? Litt før tiden?

 

IMG_6201-1

 

Plutselig ble alt så vakkert, pent kantet med glitrende hvitt. Visne blader og gress i veikanten strålte i den største skjønnhet, som juveler utenfor asfaltkanten. De sang ut en invitasjon til å gå på en smykkesatt sti… Gå en ny vei… fylt med magi…

 

IMG_6233-5

 

IMG_6250-13

 

IMG_6237-7

 

Men bare den som så etter kunne se… Den som åpnet for skjønnheten i det som var gammelt og vissent kunne se den nye veien som strålte i gyllent lys.

 

IMG_6248-12

 

Veien som lokket med himmelsk skjønnhet i det små og stille, og med frydfull sang til hjertet…

 

IMG_6246-11

Glede over den første snøen

 

Så deilig å våkne til litt snø i dag i grålysningen. Så ble det en glad morgen for første gang på lang tid, tross gråværet.

 

Litt snø på mose

 

Da jeg var liten var det å våkne til den første snøen noe av det største for meg. På nivå med julaften, minst! Særlig om det hadde snødd hele natta og alt var hvitt om morgenen. Det snør! Det snør! Jubel og glede! Det var gleden over å kunne ut og leke i snøen. Ake, lage snøballer, rulle rundt, bygge snømann og andre ting…

 

Men det var også noe mer, noe mer som fikk fram den vidunderlige gleden lang inn i sjelen. Ja, det var sjelen som gledet seg, som i dag da jeg så ut før jeg kom meg ut av senga. Bittelitt hvitt, ikke heldekkende, men dog hvitt! Nok for stor fryd i hjertet! Det er som en ny tid har begynt, så vidt startet. Det er gleden over forandring, når livet har føltes stille. For stillstand skaper ikke lykke, gjør det?

 

Sjelen som bor i meg elsker bevegelse og forandring, det er ikke naturlig for den å være stille lenge. En gang under en meditasjonsøvelse der vi skulle løfte oss selv opp i sjelen og kjenne friheten og danse med englevingene, og så komme tilbake til kroppen igjen og ta med sjelens lys inn – da var det som sjelen, eller engelen, beveget seg i spiral, snurret rundt og rundt hele tiden, og for å komme inn måtte den slå sammen vingene og trekke seg sammen, men den spant hele veien tilbake inn i kroppen.

 

Kanskje spinner den hele tiden der inne, eller kanskje blir den holdt fast om vi ikke tar hensyn til den og ikke lar den synes og skinne gjennom,og følge sitt kall. Kanskje går man fast i et spor i livet, et spor som ikke gir glede. Om sporet er lite eller stort, kort eller langvarig, så gjør det kanskje at sjelen der inne ikke får beveget seg, fordi sporet ikke spinner i samme retning som sjelen, men motsatt vei. Og da blir det trangere og trangere, og ting føles stadig tyngre, og til slutt så stopper alt opp. Spiralbevegelsen til sjelen bremses mer og mer, som en skrue som til slutt holdes fast av en mutter. Det er begrenset hvor lenge man kan skru, spinne da.

 

Første snø på blader

 

Men, så kan det skje noe, sånn som den første snøen en tidlig morgen. Da er det som om mutteren løsner grepet og sjelen igjen får lov til å snurre, bevege seg. Da spinner man igjen samme vei som sjelens bevegelse, og livet føles lettere igjen. Og man kan igjen skape noe vakkert. Ja, når den gleden kommer fram i en har man allerede skapt skjønnhet, bare ved å la gleden komme. Det er skjønnhet som stråler ut gjennom øynene, smilet, følelsen. Gode tanker. Du har skapt noe vakkert! Så enkelt som bare det.

 

Herlig er det å stå opp på en slik dag, spent på hva dagen vil bringe. Og plutselig legger jeg merke til noe av det vakre som jeg ikke så i går.

 

Og alt dette kom av noe så enkelt som litt snø en tidlig morgen. Noe som jeg ikke hadde kontroll over, og som bare kom av seg selv, sånn helt plutselig.

 

En siste rose i første snø

 

Ikke alle elsker snø, men alle har noe som gir slik enkel glede, ikke sant? Hva gir deg den enkle gleden som bare er der helt uventet, og helt av seg selv?