Skogbunn

 

Hvem bor der langt nede på skogbunnen, tro? Hvem vandrer under søte små bregneblader og regnvåt gjøkesyre?

 

Skogssti etter regn Sætre juli 2016-25-10

 

Skogssti etter regn Sætre juli 2016-24-9

 

Skogssti etter regn Sætre juli 2016-26-11

Hvem pusler rund bittesmå sopp av ulikt slag? Hvem søker ly under små hatter når digre regndråper hamrer ned fra sorte tordenskyer på himmelen?

 

Skogssti etter regn Sætre juli 2016-30-14

 

Skogssti etter regn Sætre juli 2016-29-13

 

De store grantrærne beskytter godt, så det verste slagregnet slipper de. Men likevel, fallet fra grenene er høyt.

 

Skogssti etter regn Sætre juli 2016-37-15

 

Kanskje søker de ly under en rot eller i en liten hule ved foten av et gammelt tre.

 

Skogssti etter regn Sætre juli 2016-54-21

 

Hvem bor her på denne vidunderlige skogbunnen, hvem er de?

 

Skogssti etter regn Sætre juli 2016-19-6

 

Er det de som steller og stuller med de søte små vekster kanskje, så de holder seg friske og sterke, tross alle som tråkker og sykler rundt i skogen. Skjønne vesener må det være, som bor i slik en vidunderlig liten miniatyrskog ved foten av de store grantrærne.

 

Skogssti etter regn Sætre juli 2016-47-17

 

Skogssti etter regn Sætre juli 2016-56-23

 

Skogssti etter regn Sætre juli 2016-20-7

 

Skogssti etter regn Sætre juli 2016-63-24

 

<a href=»https://www.bloglovin.com/blog/7179617/?claim=ac6ppa7yecf»>Follow my blog with Bloglovin</a>

Opp over kanten

 

 

Nå har det vært stille her i lang tid, men litt bilder tar jeg stadig vekk, og nå fikk jeg lyst til å dele noe fra sommeren som har vært. Denne gangen fra kornåkeren….

Kornene står flotte og ranke, i rekke og rad. Alle ser de ganske så like ut, perfekte, glatte. De står her fordi noen har bestemt at de skal stå her, alle sammen. Noen har manipulert med dem slik at de skal tåle å stå så tett i tett, uten andre arter på samme sted. Uten mangfold… Alt de ser er det samme, tilsynelatende perfekt…

 

IMG_2250-6

 

Skal tro om de lengter etter noe annet… om de føler at noe kunne vært annerledes… en lengsel etter noe de ikke helt vet hva er, for noe annet har de vel aldri sett… Ja, om ikke en strekker seg opp og ser over kanten. Kanskje visste ingen om kanten, kanskje har de ant den, men synes den er skremmende.

 

IMG_2252-8

 

En og annen strekker seg alltids opp og ser. Får oversikt. Ser at livet kan by på så uendelig mye mer, at det er rikdom, åh, slik en fantastisk rikdom og overflod.

 

IMG_2255-10

 

De som står ytterst kan alltids strekke seg utover og menge seg med de vakre blomstene utenfor. Kanskje en herlig levende dans mens de vaier i vinden… Men de innenfor har vel ikke så mye valg, de er jo bare korn og kan ikke velge å forflytte seg…. Eller?

 

IMG_2247-3

IMG_2242-1

 

Hva med deg, er du som kornet? Eller tror du på at du kan forflytte deg til et annet sted, en annen tilstand? Tror du at du ikke har valg, eller tror du at du er ditt eget livs regissør? Tror du at du kan skape et annet liv…. Vel, du skaper jo allerede, gjør du ikke? Hvert minutt av din dag tar du valg, oftest uten å vite det. Det er interessant å begynne å legge merke til dette, observere. Så kan du begynne å velge mer bevisst, slik at du kan skape det livet du ønsker… Et liv med rikdom, mangfold og overflod… Og glede, masse glede!

 

IMG_2243-2

Vidsyn og klarhet i fjellet

 

Fantastisk er det når reisen fører en høyt til fjells. En herlig og fredfylt stund med klar, frisk luft og vidsyn, oversikt over store, åpne landskap, som gir klare tanker, energi og fornyet perspektiv på livet.

 

Utsikt fra Ringebufjellet mot Rondane

 

Nærkontakt med naturen…

 

Avblomstret molte i Ringebufjellet

 

Rent, kaldt vann som sildrer opp fra bakken, deilig kaldt mot varme føtter og leskende for en tørr gane…

 

Mosekledt vannkilde i Ringebufjellet

 

Pur væren, i enhet med fjellets og de klare tankers kraft…!

 

Stor stein mot blå himmel på Ringebufjellet

På reise

 

Når man er på reise er det ikke lett å få med seg alt det man passerer i forbifarten…. det blir uklart, og man glemmer raskt, og registrerer kanskje ikke helt hva det var man passerte eller hva det egentlig var som skjedde baki der et sted…

 

Regndråper på bilruta

 

Noen steder registrerer man litt mer, og får litt oversikt…

 

Regntungt landskap

Rødt hus i regnvær

 

… men bildet er oftest kun av overfladisk karakter, et slags førsteinntrykk, for det er ikke tid til å se nærmere etter.  Hovedfokus er på den smale vei, veien som skal ta en raskest mulig fram mot målet. Ja, sikre at man forblir på veien og kommer trygt fram…

 

På bilreise i regn

 

Når målet med reisen er nådd gir det anledning til å sakke farten og se seg rundt, legge merke til alt rundt seg. Se detaljene også, og glede seg over dem.

 

Lilla storkenebb

Linnea

Grønne lupinblader med regndråper

Bregne

Gress

Myrgress

Regnvåt myrull

 

Ved målet kan man  finne ro…

 

Feriehus i blomstereng

Fredelig utsikt

Hesjer

Hesjer med Tustna i bakgrunn

 

… stillhet…

 

Hvit blåse på blå fjord med tunge skyer

Treåre i sjøen

Speiling

 

… men også nytt liv som vokser fram!

 

Små blå fugleegg til buskskvett

Fugleunder i rede på bakken. Buskskvett.

 

Og kanskje benytter man muligheten til å rydde opp, rense ut, fornye…. og gi rom for noe nytt, la lyset bryte gjennom, slik at en ny reise mot et nytt mål kan settes igang…

 

Sollys bryter gjennom skylaget over Tustna

Fred i barndommens gater i Trondheim

 

Dette blir et litt annerledes blogginnlegg. Denne gangen er det ikke naturen jeg vil vise dere. Denne gangen vil jeg hedre min barndoms gater. For i sommer har jeg vært på reise. En reise tilbake, med nye øyne som ser alt annerledes enn før.

Min barndoms gater har jeg ikke besøkt på lenge, så lenge, for jeg har vel ubevisst holdt meg unna den tiden. Ja, de fleste av oss har vel både gode og vonde minner fra oppveksten. I sommer var det som om jeg sluttet fred med dem alle.

Jeg, som er så glad i naturen, vokste opp midt i byen, nesten. Ja, jeg har ansett meg selv som svært heldig som i tillegg har hatt besteforeldre, tanter og onkler som jeg kunne besøke på landet i alle ferier og helger. Og jeg ville aldri dra hjem til byen igjen…

Men nå ser jeg hjembyen min, Trondheim, som den vakreste by, særlig der jeg bodde som barn, nede på Øya. Nå svulmer hjertet bare ved synet av bykjernen, så full av grønne trær, vakre gater og bygninger. I sommer tok jeg byen min tilbake inn i hjertet. Og de gode opplevelsene er nå som små og store lykter langs min vei, som stråler på de vonde med vakkert, mykgjørende lys.

Kan man bo på et bedre sted enn Øya når man først skal bo midt i en by? Nesten alt er ved det samme i disse gatene. Huset ser likt ut, bare med en annen, og finere farge, og i bedre stand vil jeg tro… Fortauet er det samme, like egnet til å hoppe paradis på som før… eller plukke gammel tyggegummi…

 

Klostergata på Øya i Trondheim

Hvit murgård i Klostergata på Øya i Trondheim

 

Hjørnet er det samme, et supert sted til å hoppe strikk sammen med andre barn når snøen endelig har gått og joggeskoene med glatt såle (spesialinnkjøpt til strikkhopping) hentes ned fra loftet.

 

Klostergata på hjørnet

 

Gatene ligger der som før, med de fine hagene der man kan gå på epleslang eller sykle og sykle i all evighet, og sykle om kapp med broren sin…

 

Hager på Øya i Trondheim

Gater og hager på Øya i Trondheim

Gater på Øya i Trondheim

Gater på Øya i Trondheim

 

Den gamle gangbrua over til sentrum og barneskolen på den andre siden av elva ser fortsatt helt lik ut. Ja, vakre Nidelven, like stille og vakker som før, bare mye renere nå… Med grønne lunger på begge sider med vakre hager og parkanlegg hvor man kan sole seg om man vil.

 

Gangbrua i Trondheim

Gangbrua over Nidelva i Trondheim

Nidelva og Sentrum sett fra Øya i Trondeim

Marinen ved Domkirka i Trondheim

Nidelva, Marinen og Elgesæterbrua i Trondheim, sett fra Øya

Elvepromenade langs Nidelva på Øya i Trondheim

 

Jeg husker mange stunder da jeg som barn  følte meg komplett lykkelig gjennom hele mitt vesen. Det var stunder ute i naturen, men også her, i Trondheim. Det var ganske enkelt glede over en blå himmel og sola som varmet. Eller turer ute i regnet, og stormen som feiet meg bortover fortauet på den glatte isen midt på vinteren. Stunder hvor jeg hadde lagt meg om kvelden og hørte dempede stemmer fra stua. Da jeg hoppet strikk på hjørnet eller syklet som gal gjennom gatene… Og mange, mange flere lykkelige øyeblikk…

Ja, nå hedrer jeg barndommens gater, med stor takknemlighet overfor min hjemby og alle erfaringer jeg har levd her. Men fremfor alt hedrer jeg min kjære mor som lot meg vokse opp på slikt et vakkert og godt sted…