Magi i veikanten

 

Mildvær har det vært lenge, men for noen dager siden var det litt frost og plutselig var alt pyntet med hvitt, glitrende rim.

 

IMG_6191-1

 

Var det juleenglene som banket på tro? Litt før tiden?

 

IMG_6201-1

 

Plutselig ble alt så vakkert, pent kantet med glitrende hvitt. Visne blader og gress i veikanten strålte i den største skjønnhet, som juveler utenfor asfaltkanten. De sang ut en invitasjon til å gå på en smykkesatt sti… Gå en ny vei… fylt med magi…

 

IMG_6233-5

 

IMG_6250-13

 

IMG_6237-7

 

Men bare den som så etter kunne se… Den som åpnet for skjønnheten i det som var gammelt og vissent kunne se den nye veien som strålte i gyllent lys.

 

IMG_6248-12

 

Veien som lokket med himmelsk skjønnhet i det små og stille, og med frydfull sang til hjertet…

 

IMG_6246-11

Glede over den første snøen

 

Så deilig å våkne til litt snø i dag i grålysningen. Så ble det en glad morgen for første gang på lang tid, tross gråværet.

 

Litt snø på mose

 

Da jeg var liten var det å våkne til den første snøen noe av det største for meg. På nivå med julaften, minst! Særlig om det hadde snødd hele natta og alt var hvitt om morgenen. Det snør! Det snør! Jubel og glede! Det var gleden over å kunne ut og leke i snøen. Ake, lage snøballer, rulle rundt, bygge snømann og andre ting…

 

Men det var også noe mer, noe mer som fikk fram den vidunderlige gleden lang inn i sjelen. Ja, det var sjelen som gledet seg, som i dag da jeg så ut før jeg kom meg ut av senga. Bittelitt hvitt, ikke heldekkende, men dog hvitt! Nok for stor fryd i hjertet! Det er som en ny tid har begynt, så vidt startet. Det er gleden over forandring, når livet har føltes stille. For stillstand skaper ikke lykke, gjør det?

 

Sjelen som bor i meg elsker bevegelse og forandring, det er ikke naturlig for den å være stille lenge. En gang under en meditasjonsøvelse der vi skulle løfte oss selv opp i sjelen og kjenne friheten og danse med englevingene, og så komme tilbake til kroppen igjen og ta med sjelens lys inn – da var det som sjelen, eller engelen, beveget seg i spiral, snurret rundt og rundt hele tiden, og for å komme inn måtte den slå sammen vingene og trekke seg sammen, men den spant hele veien tilbake inn i kroppen.

 

Kanskje spinner den hele tiden der inne, eller kanskje blir den holdt fast om vi ikke tar hensyn til den og ikke lar den synes og skinne gjennom,og følge sitt kall. Kanskje går man fast i et spor i livet, et spor som ikke gir glede. Om sporet er lite eller stort, kort eller langvarig, så gjør det kanskje at sjelen der inne ikke får beveget seg, fordi sporet ikke spinner i samme retning som sjelen, men motsatt vei. Og da blir det trangere og trangere, og ting føles stadig tyngre, og til slutt så stopper alt opp. Spiralbevegelsen til sjelen bremses mer og mer, som en skrue som til slutt holdes fast av en mutter. Det er begrenset hvor lenge man kan skru, spinne da.

 

Første snø på blader

 

Men, så kan det skje noe, sånn som den første snøen en tidlig morgen. Da er det som om mutteren løsner grepet og sjelen igjen får lov til å snurre, bevege seg. Da spinner man igjen samme vei som sjelens bevegelse, og livet føles lettere igjen. Og man kan igjen skape noe vakkert. Ja, når den gleden kommer fram i en har man allerede skapt skjønnhet, bare ved å la gleden komme. Det er skjønnhet som stråler ut gjennom øynene, smilet, følelsen. Gode tanker. Du har skapt noe vakkert! Så enkelt som bare det.

 

Herlig er det å stå opp på en slik dag, spent på hva dagen vil bringe. Og plutselig legger jeg merke til noe av det vakre som jeg ikke så i går.

 

Og alt dette kom av noe så enkelt som litt snø en tidlig morgen. Noe som jeg ikke hadde kontroll over, og som bare kom av seg selv, sånn helt plutselig.

 

En siste rose i første snø

 

Ikke alle elsker snø, men alle har noe som gir slik enkel glede, ikke sant? Hva gir deg den enkle gleden som bare er der helt uventet, og helt av seg selv?

Å betrakte tåka fra avstand

 

Etter en tåkefylt vinter er det godt å kunne være i solen og betrakte tåkehavet fra avstand. Endelig har det kommet mer oversikt og klare tanker! Og sollys som tvinger tåka i kne, slik at vi endelig kan se på den utenifra.

 

IMG_1119-2

 

Den minner meg om et tips jeg fikk for en del år siden. Jeg syntes et venninneforhold jeg hadde var så vanskelig, men jeg klarte ikke å se det klart. Tipset jeg fikk var å sette fram to stoler og betrakte disse fra avstand. Jeg skulle se for meg at min venninne satt i den ene stolen og jeg i den andre. Så skulle jeg tenke på det jeg opplevde som vanskelig, og så betrakte utenifra hva det var som egentlig skjedde mellom oss. Og det virket! Plutselig ble det helt klart for meg hva som var problemet, og jeg forsto at jeg måtte forandre på meg selv og hvordan jeg tenkte for å endre på situasjonen.

Kanskje forteller tåka om det også, om å betrakte fra avstand, når den legger seg lavt i terrenget, tett og tilsynelatende ugjennomtrengelig.

Så fredelig og godt er det å sitte her på berget ved det lille, vakre treet og skue over tåkehavet tidlig om morgenen, med hodet i klar luft og kunne se langt, så langt…

Og over oss stråler en klar, blå himmel og lover klare tanker og lysende dager…

 

IMG_1115-4

 

Bildene er fra Myhrene ved Holmsbu og Klokkarstua i Hurum.

Så du skjønnheten?

 

Dette året har vi vært innhyllet i tunge skyer, tåke og skiftende vær mellom snø, regn og sludd. Et vær mange ikke har lyst til å gå ut i, og det er forståelig nok. Jeg har også holdt meg mye innendørs. Men, så har jeg presset meg til å gå ut likevel, trosset vått vær og vind og velbehaget der hjemme i sofaen… med kameraet godt innpakket i en beskyttende plastpose. Ja, for noe vakkert må det da være der ute, tross værforhold, tenkte jeg, alltid på jakt etter noe vakkert å forevige med kameralinsen.

Og den som leter, og åpner blikket, finner. Alltid. Alltid er det noe vakkert, har du sett det?

La du merke til det vakre spillet av dråpene på trærne, av sludd og frosset regnvann fra dagen før, som festet seg på grenene…

 

IMG_0830-2

 

IMG_0838-2

 

…og håpefulle rakler, klare for å blomstre og spre sin pollen…

 

IMG_0867-2

 

IMG_0864-2

 

IMG_0851-2

 

IMG_0853-2

 

Så du de vakre formene som snøen fremhevet, fordi vinden blåste den våte snøen vannrett over landskapet, slik at den festet seg på loddrette stammer og grener…

 

IMG_0886-2

 

Så du all skjønnheten, åpnet du øynene og så?

Ja, for naturens skjønnhet er der, hele året rundt. Den viser seg fra ulike sider gjennom årstidene. Og alltid føler jeg meg gladere og lettere når jeg først kommer meg ut i naturen.

Det er bare stegene før dørstokken som er tunge. Når jeg først er ute går det lett, og luften og naturen ønsker meg velkommen…

 

IMG_0889-2

Nysnø

 

Vinteren var visst ikke helt klar til å slippe taket fullt og helt ennå, og sannelig snødde det ikke forrige kvelden, igjen. Denne vinteren har snøen kommet og gått i denne delen av landet, kommet og gått. Snøen er borte igjen her, men slik er det vel ikke over hele landet enda…

Vakkert er det når snøen daler stille ned, så luftig og lett… dansende… som om snøfnuggene ber oss huske å danse også, til tross for mørke og vinter, og lengsel etter vår og sommer…

Og så godt er det å stå helt stille og kjenne de myke snøfnuggene mot ansiktet… kjølige mot huden før de smelter og renner vekk. Men på bakken og trærne og alt annet blir de liggende og innhyller alt i en hvit kappe.

 

IMG_0684-4

 

IMG_0614-2

 

Snøen er ikke bare noe stoff som legger seg oppå alt som er. Alle vet vi at snø består av milliarder av snøkrystaller, men har du tenkt på at snøen faktisk er levende og har en egen bevissthet…. Snø er frosset vanndamp og vann er en levende bærer av informasjon…

Når vannet senker seg ned over oss i form av snø, blir den liggende som et beskyttende lag over alt som er… I stedet for å renne videre ned i bakken, slik som regnet gjør, blir snøen liggende en stund, som for å mate oss med sin utstråling og informasjon over lengre tid enn det regnet kan.

Den lette nysnøen minner om et mykt og deilig sjal, så luftig, men likevel så varmende og godt.

 

IMG_0465-3

 

Det er som et engledryss, en englekappe over naturen og landskapet, som om englene ønsker å omhylle naturen i sin kjærlighet for en stund, og la naturen hvile….

Kanskje har englene hvisket kjærlige ord til de små vanndråpene, slik at de kunne danne de vakreste snøkrystaller…Tenk da hvilken gave det er for naturen og  trærne å bli omhyllet av denne vakre hvite kappen som bringer med seg de kjærlige ord og vibrasjoner fra englene… Og en gave til oss, selv om vi jo ikke går rundt med snøkappen på kroppen… Tenk om de klare hvite snøkrystallene er bærere av englenes vibrasjoner, en fysisk manifestasjon av disse….

Ja, for hvor lyst og vakkert blir ikke landskapet og alle ting med et lag av nysnø over seg…  Og trærne bøyer sine grener i ydmykhet for denne vakre gave….

 

IMG_0735-2

 

IMG_0715-3

 

Så blir alt så stille… Nysnøen legger hele landskapet i stillhet…. Som for å vise at vi også må huske stillheten…. være stille og mottakelige…. Slik som mørketiden er tid for ro, gir snøen tid for stillhet….

 

IMG_0974-2

 

Den dekker over alt, demper alle lyder av våre handlinger, alt blir lyst og hvitt, alle nyansene jevnes ut til en luftig, lett kappe som mykt legger seg over alt som er…. Skjuler, men  fremhever også formene i naturen.

 

IMG_0955-2

IMG_0909-2

 

Og den omhyller, så kjærlig, som om en stor mor stiger ned fra himmelen og favner alt med sin myke, rene kappe. Som for å minne oss om renheten… Renhet i kropp, hjerte og sinn, uten all forurensning som vi fyller oss med til daglig, det være seg tanker, følelser eller rent fysisk.

Snøen fra oven er som en velsignende kappe av stillhet og renhet, slik at vi kan huske å bremse ned, la alt være som det er, og være stille i oss selv og kun tenke og tale de rene ord…. og danse!

 

IMG_0413-2