Å betrakte tåka fra avstand

 

Etter en tåkefylt vinter er det godt å kunne være i solen og betrakte tåkehavet fra avstand. Endelig har det kommet mer oversikt og klare tanker! Og sollys som tvinger tåka i kne, slik at vi endelig kan se på den utenifra.

 

IMG_1119-2

 

Den minner meg om et tips jeg fikk for en del år siden. Jeg syntes et venninneforhold jeg hadde var så vanskelig, men jeg klarte ikke å se det klart. Tipset jeg fikk var å sette fram to stoler og betrakte disse fra avstand. Jeg skulle se for meg at min venninne satt i den ene stolen og jeg i den andre. Så skulle jeg tenke på det jeg opplevde som vanskelig, og så betrakte utenifra hva det var som egentlig skjedde mellom oss. Og det virket! Plutselig ble det helt klart for meg hva som var problemet, og jeg forsto at jeg måtte forandre på meg selv og hvordan jeg tenkte for å endre på situasjonen.

Kanskje forteller tåka om det også, om å betrakte fra avstand, når den legger seg lavt i terrenget, tett og tilsynelatende ugjennomtrengelig.

Så fredelig og godt er det å sitte her på berget ved det lille, vakre treet og skue over tåkehavet tidlig om morgenen, med hodet i klar luft og kunne se langt, så langt…

Og over oss stråler en klar, blå himmel og lover klare tanker og lysende dager…

 

IMG_1115-4

 

Bildene er fra Myhrene ved Holmsbu og Klokkarstua i Hurum.

Så du skjønnheten?

 

Dette året har vi vært innhyllet i tunge skyer, tåke og skiftende vær mellom snø, regn og sludd. Et vær mange ikke har lyst til å gå ut i, og det er forståelig nok. Jeg har også holdt meg mye innendørs. Men, så har jeg presset meg til å gå ut likevel, trosset vått vær og vind og velbehaget der hjemme i sofaen… med kameraet godt innpakket i en beskyttende plastpose. Ja, for noe vakkert må det da være der ute, tross værforhold, tenkte jeg, alltid på jakt etter noe vakkert å forevige med kameralinsen.

Og den som leter, og åpner blikket, finner. Alltid. Alltid er det noe vakkert, har du sett det?

La du merke til det vakre spillet av dråpene på trærne, av sludd og frosset regnvann fra dagen før, som festet seg på grenene…

 

IMG_0830-2

 

IMG_0838-2

 

…og håpefulle rakler, klare for å blomstre og spre sin pollen…

 

IMG_0867-2

 

IMG_0864-2

 

IMG_0851-2

 

IMG_0853-2

 

Så du de vakre formene som snøen fremhevet, fordi vinden blåste den våte snøen vannrett over landskapet, slik at den festet seg på loddrette stammer og grener…

 

IMG_0886-2

 

Så du all skjønnheten, åpnet du øynene og så?

Ja, for naturens skjønnhet er der, hele året rundt. Den viser seg fra ulike sider gjennom årstidene. Og alltid føler jeg meg gladere og lettere når jeg først kommer meg ut i naturen.

Det er bare stegene før dørstokken som er tunge. Når jeg først er ute går det lett, og luften og naturen ønsker meg velkommen…

 

IMG_0889-2

Nysnø

 

Vinteren var visst ikke helt klar til å slippe taket fullt og helt ennå, og sannelig snødde det ikke forrige kvelden, igjen. Denne vinteren har snøen kommet og gått i denne delen av landet, kommet og gått. Snøen er borte igjen her, men slik er det vel ikke over hele landet enda…

Vakkert er det når snøen daler stille ned, så luftig og lett… dansende… som om snøfnuggene ber oss huske å danse også, til tross for mørke og vinter, og lengsel etter vår og sommer…

Og så godt er det å stå helt stille og kjenne de myke snøfnuggene mot ansiktet… kjølige mot huden før de smelter og renner vekk. Men på bakken og trærne og alt annet blir de liggende og innhyller alt i en hvit kappe.

 

IMG_0684-4

 

IMG_0614-2

 

Snøen er ikke bare noe stoff som legger seg oppå alt som er. Alle vet vi at snø består av milliarder av snøkrystaller, men har du tenkt på at snøen faktisk er levende og har en egen bevissthet…. Snø er frosset vanndamp og vann er en levende bærer av informasjon…

Når vannet senker seg ned over oss i form av snø, blir den liggende som et beskyttende lag over alt som er… I stedet for å renne videre ned i bakken, slik som regnet gjør, blir snøen liggende en stund, som for å mate oss med sin utstråling og informasjon over lengre tid enn det regnet kan.

Den lette nysnøen minner om et mykt og deilig sjal, så luftig, men likevel så varmende og godt.

 

IMG_0465-3

 

Det er som et engledryss, en englekappe over naturen og landskapet, som om englene ønsker å omhylle naturen i sin kjærlighet for en stund, og la naturen hvile….

Kanskje har englene hvisket kjærlige ord til de små vanndråpene, slik at de kunne danne de vakreste snøkrystaller…Tenk da hvilken gave det er for naturen og  trærne å bli omhyllet av denne vakre hvite kappen som bringer med seg de kjærlige ord og vibrasjoner fra englene… Og en gave til oss, selv om vi jo ikke går rundt med snøkappen på kroppen… Tenk om de klare hvite snøkrystallene er bærere av englenes vibrasjoner, en fysisk manifestasjon av disse….

Ja, for hvor lyst og vakkert blir ikke landskapet og alle ting med et lag av nysnø over seg…  Og trærne bøyer sine grener i ydmykhet for denne vakre gave….

 

IMG_0735-2

 

IMG_0715-3

 

Så blir alt så stille… Nysnøen legger hele landskapet i stillhet…. Som for å vise at vi også må huske stillheten…. være stille og mottakelige…. Slik som mørketiden er tid for ro, gir snøen tid for stillhet….

 

IMG_0974-2

 

Den dekker over alt, demper alle lyder av våre handlinger, alt blir lyst og hvitt, alle nyansene jevnes ut til en luftig, lett kappe som mykt legger seg over alt som er…. Skjuler, men  fremhever også formene i naturen.

 

IMG_0955-2

IMG_0909-2

 

Og den omhyller, så kjærlig, som om en stor mor stiger ned fra himmelen og favner alt med sin myke, rene kappe. Som for å minne oss om renheten… Renhet i kropp, hjerte og sinn, uten all forurensning som vi fyller oss med til daglig, det være seg tanker, følelser eller rent fysisk.

Snøen fra oven er som en velsignende kappe av stillhet og renhet, slik at vi kan huske å bremse ned, la alt være som det er, og være stille i oss selv og kun tenke og tale de rene ord…. og danse!

 

IMG_0413-2

 

Vintertåke

 

Tåka har ligget over Østlandet så lenge, og nå er den plutselig borte, endelig. Det har vært en skytung og våt vinter i år, uten antydning til sol i lang tid. Ikke slik vi har vært vant til på denne kanten av landet. Og andre steder har det lenge vært strålende sol og tørt vær, som er like uvanlig. Det er spesielle tider vi er i nå, det er som om store endringer er på gang, på mange plan.

Og tåka, ja, hva er den godt for? Den har ligget der som et tykt teppe over landskapet, og gjort at vi ikke har sett klart.

 

IMG_0993-3

 

Den har tatt fra oss oversikten og langsynet. Klarheten. Den har fortettet lufta, luftelementet, som er våre tanker… Og tung og uklar i hodet og tankene har jeg sannelig følt meg, kanskje du også?

 

IMG_1009-3

 

Ja, grå og tung er tåka, men likevel vakker på sin måte… Vakker, fordi den kan få oss til å kjenne på tunghet og uklarhet i den mentale delen av oss, og hva det fører med seg. Kanskje kaos og tunge følelser. Eller sløvhet og en tung kropp. Ja, alt vi har i oss trenger å kjennes på for å kunne slippe det vi ikke trenger lenger.

Og tåka tvinger oss til å rette blikket nedover for å kunne finne veien, som om den ber oss om å se ned i våre egne dype lag, og huske jordfestet…

 

IMG_0992-3

 

Så, etter lang, lang tid med tåke og vått vær, blir vi mettet, så mettet av alt dette uklare og tunge, slik at tåka til slutt er nødt til å lette. Til slutt må vinden komme for å blåse tåka vekk, og sola for å tørke den opp slik at den fordunster. Det er som yin og yang, der man erfarer den ene til det ytterste, helt til metningspunktet, slik at den andre er nødt til å overta til slutt, ja helt til motsatsen er nødt til å ta over. Men først må vi bli mettet, skikkelig mettet. Og slik har det føltes nå den siste tiden, og se, endelig har tåka lettet! Først kom vinden, deretter kunne litt blå himmel skimtes og noen stråler med sol kom igjennom. Vakkert, så vakkert er det når sola skinner inn i tåkehavet og det blir tynnere og brytes opp for til slutt å forsvinne. Det er livets hjul. Og nå er det tid for klare dager!

 

IMG_1039-2

 

IMG_1049-3

 

IMG_1040-3

 

Når tåka letter er det plutselig som om mine øyne åpnes igjen, og jeg legger med ett merke til at våren også har kommet hit. Og jeg som trodde at vinteren skulle vare noen uker til…. Jeg våget nesten ikke å håpe på vår, ja, jeg hadde nesten glemt våren midt i all denne tåka. Nå blomstrer de første trærne, og de første hestehovene har kommet så smått som gule klatter i veikanten. Tenk at jeg ikke har oppdaget at våren har kommet, men det er greit, det er i orden, for jeg har vært inntyllet i tett tåke og kjent på mine tunge lag….

Den langvarige tåka og det tett skydekket med mye nedbør har også stilt oss overfor tester. For noen har de vært store, for andre av mindre størrelse. Det er som om tåka og skyene tester om vi klarer å fortsatt se skjønnheten til tross for de tette slørene. Eller blir vi ett med tåka og forsvinner inn i egne slør? Testene er oftest harde, men vakre, fordi de bringer oss videre om vi består, om helt eller delvis. Dette er en bit av tåkens magi, tåkens skjønnhet…

 

IMG_1059-7

 

Og nå, nå er våren her, og lyset. Med atter nytt håp, og atter nytt liv og glede. Så spørs det hvor langt inn i tåka vi gikk… Kanskje tar det litt tid før mange av oss klarer å ta vårens gleder inn i seg selv. Men det er også greit, kjære deg, gi deg selv aksept hvor enn du befinner deg, det vil lette dine slør, kjære deg, alltid.

 

IMG_1019-4

Fred i vintermørket

 

Lenge har vintermørket ligget over landet, ja aller mest i nord, men også her i sør, med korte dager. Så korte har dagene vært at man nesten ikke har kommet seg ut mens det var dagslys… Og sånn er det vel fortsatt for veldig mange, selv om dagene gradvis blir lysere og lengre nå.

Flere ganger har jeg gått ut for å nyte frisk luft og vakkert landskap og natur, men få bilder har det blitt, fordi det oftest har blitt så fort mørkt når jeg var ute. Og stativ har jeg ikke, så da blir bildene også ganske så grovkornete, og jeg har vegret meg for å legge dem ut her på bloggen. Og tungt har alt føltes, jeg har ikke orket så mye, heller ikke å skrive… Men nå gjør jeg det likevel, deler de mørke, grove bildene og skriver noen linjer…

 

IMG_0072-2

 

Men, hva er vel egentlig så galt med den mørke tiden? Så mange klager over denne tiden av året, den tunge, mørke tiden. Må det egentlig være så tungt? Mørket er egentlig ikke bare tungt og negativ. Det er også godt og fredfylt, og innbyr til hvile, både i sinn og kropp. Hvorfor kjempe imot, og forvente eller tro at hele året skal være likt. Hvorfor ikke tillate seg selv og alt annet å gå litt tregere i denne tiden, tillate seg selv mer hvile og ro, mer søvn kanskje.

 

IMG_0066-2

 

Mørketiden er en naturlig del av en syklus, slik som den mørke siden av yin/yang-symbolet. Og det nytter ikke å hele tiden skulle kjempe imot naturens naturlige takt. Man skal liksom ha sommer hele året, men en stadig streben etter sommeren gjør at man bare blir utslitt, og misfornøyd med seg selv når man likevel ikke klarer det på lang sikt. For hviletiden er også en del av naturens lover, slik som sommeren er. Naturens takt, naturens sykluser, bølger og rytmer er vi en del av. Det er gammel kunnskap det, og noe er overført til vårt samfunn i dag gjennom de gamle kinesiske tradisjoner og filosofier, som læren om tao og lovene om forandringer.

 

IMG_0070-2

 

Husk at naturen viser vei. La naturens pust lede an, og la deg følge naturens naturlige rytmer. Bli venn med mørketiden, kom deg ut av stuen med kunstig belysning og gå ut og føl på naturens fredfylte mørke, og la deg selv fylles med indre hvile og ro.

 

IMG_0048-2