Magi i veikanten

 

Mildvær har det vært lenge, men for noen dager siden var det litt frost og plutselig var alt pyntet med hvitt, glitrende rim.

 

IMG_6191-1

 

Var det juleenglene som banket på tro? Litt før tiden?

 

IMG_6201-1

 

Plutselig ble alt så vakkert, pent kantet med glitrende hvitt. Visne blader og gress i veikanten strålte i den største skjønnhet, som juveler utenfor asfaltkanten. De sang ut en invitasjon til å gå på en smykkesatt sti… Gå en ny vei… fylt med magi…

 

IMG_6233-5

 

IMG_6250-13

 

IMG_6237-7

 

Men bare den som så etter kunne se… Den som åpnet for skjønnheten i det som var gammelt og vissent kunne se den nye veien som strålte i gyllent lys.

 

IMG_6248-12

 

Veien som lokket med himmelsk skjønnhet i det små og stille, og med frydfull sang til hjertet…

 

IMG_6246-11

Skjønnheten i de uanselige

 

 

Nå blomstrer det overalt ute, i gult, blått, hvitt, rosa. Det har ikke blitt så mye blomsterfotografering enda, men jeg håper på gode muligheter med de vakre fruktblomstene på kirsebærtrærne og andre frukttrær.

Men det er så mange andre vakre formasjoner der ute nå når alle vekster skyter sine nye blader ut av knoppene som har ventet og ventet… Se bare her, dette er ikke blomster, om du skulle tro det… Nei, dette er nye blader som er i ferd med å vokse fram.

 

IMG_1885-3

 

IMG_1889-7

 

Ja, for man må ikke være en moden blomst for å uttrykke den dypeste, sarteste skjønnhet… Og tenkt bare, uten blader vil ikke plantene klare å lage alle sine vakre blomster.

 

IMG_1900-12

 

IMG_1898-10

 

IMG_1902-13

 

Ja, kjære, du er vakker selv om du kanskje ikke ennå har sprunget ut i din vakre indre blomst og gjort den synlig for verden. Nå lager du kanskje blader, slik som alle plantene i naturen, slik som de som ellers ikke gjør så mye ut av seg, en helt vanlig plante, kan man tenke. Men har du sett så vakre de er nå når de bryter frem etter vinterens stillstand. De viser sin skjønnhet for de som tar seg tid til å se…

 

IMG_1908-16

 

IMG_1916-22

Hvile i naturen

 

Har du noen gang lagt deg ned når du har vært på tur i skogen? Tatt en hvil, utstrakt på rygg med blikket opp mot himmelen. Aldri føler jeg meg så ett med naturen som når jeg gjør det, som denne dagen i midten av september, midt på stien blant bregner med begynnende høstfarger.

Perspektivet blir helt annerledes da, man ser ting man ellers ikke ville ha sett, og får en annen vinkling på omgivelsene… Som om man entrer en helt annen verden…

 

høstskog med perspektiv fra bakken

 

Så godt å kjenne blader og lyng mot kinnene, og den herlige duften av skogbunn som jeg plutselig legger mer merke til… Og når jeg ligger slik, helt stille, hører jeg fuglene bedre, og kanskje kommer de nærmere også. Bedre hvile finnes kanskje ikke, rett på bakken i moder jords frie natur, med hodet fri for tanker…

 

På gjensyn, vakre høstfarger

 

Det er ikke lenge siden naturen var full av sterke og vakre høstfarger. Og nå er det slutt. Heldigvis fikk jeg tatt noe få bilder av høstprakten, som nå er minner om en flammende høst. Jeg kjenner at jeg ikke har lyst til å slippe de vakre fargene ennå. Det er vemodig når alle de sterke fargene forsvinner.  Ja, for det er ikke alltid lett å slippe de ting man liker og er glad i, slippe det man elsker, og de man elsker, eller tror man elsker. Og hvorfor skal man det, kan man spørre, det virker jo litt underlig… Men, jo, det er for å bli fri i seg selv og å sette de andre fri. Fri fra behov og begjær, fri fra all avhengighet, slik at man lettere kan se sin egen vei og følge den. Sitt eget hjertes vei.

 

Lite høsttre ved en trapp

 

Det er en indre frihet, og betyr ikke at man må fjerne seg fra det og de man elsker. Nei, det er båndene imellom man frir seg fra. Det du elsker er der fortsatt, men du er ikke lenger bundet fast, du er fri! Og på samme måte som trærne kaster sine vakre blader om høsten, kan også du slippe dine bånd til det og de du elsker, og slik bli fri, som høstbladet som danser i vinden… og treet som tar vare på sine krefter gjennom vinteren…

 

Rødoransje blader i morgensol

Tre med gule blader i morgensol

Høstløvet

 

Bladene som en gang var så fulle av klorofyll, har nå mistet sin sterke, grønne farge. Det er slik det skal være, for kraften er ikke tapt. Den er i moderplanten. Gjennom de grønne bladene ble det samlet nye krefter, nye opplevelser… og den grønne kjærligheten reflektert ut på verden, og på oss. Badet oss i kjærlighet og helbredende kraft.

 

Høstskog i morgensol

 

Klorofyllet som reflekterer denne kjærligheten og sender den ut på oss, trekkes nå tilbake til røttene slik at planten kan overleve vinteren, og de underliggende farger åpenbares for en stund.  De gule, oransje og røde. Akkurat som fargene til våre tre nedre chakra, der vår personlighet holder hus. Gjennom sommeren ble disse badet i grønn og kjærlig energi, overstrålet av det grønne, som en eneste lang, myk healing.  Som hjertets kjærlighet til mennesket i oss. Og nå skinner mennesket i oss i de vakreste og sterkeste farger! Høstens farger.

 

IMG_9173-1

 

Bladene stråler bokstavelig talt, de er nærmest selvlysende i solens lys. Etter sommerens grønne kjærlighetsbad, som fra en kjærlig og omsluttende mor og far, ja, kan man da annet enn å stråle så vakkert og sterkt da?  Ja, selv med mange sår og arr etter all ytre påvirkning gjennom vekstsesongen. Det er som om hjertet har løftet våre personlighetsfarger opp i en klar og strålende vibrasjon som skinner og stråler forbi alle sår!

 

Høstfargede lønneblader i lysende gul og grønn

 

IMG_9265-1

 

IMG_9290-1

 

Gyldne høstfarger

 

Så faller bladene til bakken, etter en befriende og luftig tur i fritt svev.

 

Høstfarget løv faller på bakken

 

Bladet skjelver før det faller, ja, for det har jo aldri sluppet seg selv helt fri før… ikke før det var rede.

 

Høstløv faller

 

Og på bakken skal det først gi isolasjon og varme, og så oppløses og gi næring til sin moderplante slik at den og andre kan vokse seg enda sterkere og større neste sommer, med enda flere blader, og i mange påfølgende somre…

 

Høstløv på bakken